fbpx

Det kan være vanskelig å se grenser under vann

Da den sovjetiske ubåten U 137 av Whiskey-klassen gikk på grunn i den svenske skjærgården utenfor byen Karlskrona i 1981, ble grunnstøtingen på folkemunne raskt kalt Whiskey on the rocks.

Harald Heide-Steen jr. hadde noen år før dette forutseende nok udødeliggjort en fiktiv ubåtkaptein i sin ikoniske sketsj om ubåten som forvillet seg inn i Oslofjorden. Årsaken til at ubåten forvillet seg var at “vi kan jo ikke se den grense under vann!“.

Whiskey on the rocks til side, det er nemlig på høy tid med et edruelig søkelys på alle de bransjene som hjelper mennesker og som må hanskes med at “det er vanskelig å se grenser under vann“.

Media setter noen ganger et mindre hyggelig søkelys på de bransjene som lever av å hjelpe mennesker. Det være seg de etablerte faggruppene som terapeuter og psykologer, eller de nyere «naboene» innen coaching. De “naboene” media beskriver med overskrifter som addictologi-coaching eller mental trening er neppe for alle.

Det er sunt at media retter et kritisk blikk mot bransjer som skal hjelpe mennesker med utfordringer. For det skjer mye bak lukkede dører i terapirom. Og pasienter i en allerede sårbar situasjon føler ofte på såpass mye skam at de ikke makter å si ifra hvis uetiske situasjoner oppstår. De som sier ifra blir også ofte møtt med motstand, som igjen påfører pasienten ytterligere et nytt traume.

Hvordan skapes en god coach?

Coachingbransjen har fått mye negativt fokus gjennom flere år. Nå er det psykologene som har fått medias søkelys på seg.

En artikkel i VG+ beskriver at noen miljøer innenfor de etablerte psykologifagene nå har begynt å filme samtaler under utdanning for både læring og evaluering. Samtidig vet vi at mange miljøer innenfor psykologifagene ikke filmer.

Innenfor coachingfagene er det tilsvarende. Mange coachingskoler følger tradisjonen med å filme eller gjøre lydopptak, men ikke alle.

Erickson praktiserer lydopptak fordi det har vist seg å være svært effektivt og lærerikt for studentene. Det gir også en retts-sikkerhet for den Erickson-coachen som skal opp til eksamen. Og som kanskje blir ICF-sertifisert coach etter vurdering av fag-sensorer. Dette gir i neste omgang en trygghetsgaranti for personene som oppsøker coach. Denne praksisen skaper gode coacher.

Erickson er som en Internasjonalt ICF-godkjent skole forpliktet til å følge denne standarden. International Coaching Federation har globalt 29000 sertifiserte medlemmer.

Forbud mot coaching?

Hit, men ikke lenger! Vil et forbud mot coaching være den beste løsningen? Foto av Priscilla Du Preez / Unsplash

I noen land har den lokale psykologforeningen tatt til orde for at coaching kun bør utøves av autorisert helsepersonell, altså av dem selv. I Brasil, Tyrkia, Russland, Portugal med flere, forsøker de eldre etablerte (autoriserte) bransjene å monopolisere det å hjelpe mennesker i forskjellige utfordringer i livet. Også de ikke-kliniske utfordringene.

Og dette må sies å være både positivt og negativt. Positivt fordi det vitner om at coaching er kraftfullt og effektivt, og kun bør utøves av faglærte. Og det generelle faglige nivået på dagens coacher er utvilsomt for lavt.

Det negative er at de coachene som er virkelig gode ikke skal få jobbe med det de kan best: å støtte mennesker i endring.

En bransjestandard kan være en løsning på denne utfordringen. At coach ikke er en beskyttet tittel er et problem. Det skaper et skummelt marked. At de som er faglærte coacher kjenner til og følger ICF og etiske retningslinjer er én ting, men en person som skal oppsøke coach for første gang er kanskje ikke bevisst dette og velger derfor coach ut ifra helt andre preferanser. Det kan gå bra, eller det kan gå skikkelig ille.

Coaching, psykologi og traumer

Foto: Andrew Neel / Unsplash

Mange som velger å gå til psykolog sliter med traumer, og håper derfor på hjelp til å håndtere disse. Det er nyttig for en terapeut å vite om pasientens fortid for å kunne stille rett diagnose og legge til rette for effektivt behandlingsforløp. Men ved å “snakke ihjel” de traumatiske opplevelsene blir de gjenopplevd, gang på gang. Det tror ikke vi i den kunde-fokuserte coachingbransjen alltid er like heldig.

I artikkelen fra VG+ nevnt tidligere, møter vi tre personer som har blitt vesentlig verre etter å ha gått til psykolog. Historiene er opprørende, men dessverre langt vanligere enn vi ønsker å tro. Det anslås at så mye som halvparten av alle som går til psykolog faktisk blir verre og ikke bedre. Det er skremmende statistikk, hvis det er riktig.

Coach eller psykolog, rådgiver eller terapeut – det kan være vanskelig å se grenser under vann.

Hva er ekte, og hva er konstruert? Hjernen lurer oss!

De som har opplevd å bli verre av å gå til psykolog har erfart de opplever bli holdt igjen i sin egen gjørme. Den ene personen i VG’s artikkel kan fortelle at hun til stadighet ble tvunget til å tenke på opplevelser i barndommen psykologen mente hun måtte ha opplevd.

Til slutt ble hun såpass i tvil at hun trodde hun hadde opplevd dem. Fordi hjernen ikke vet forskjell på en tenkt tanke og en opplevelse, kan konstruerte minner skape nye traumer.

– Jeg ble påført en virkelighet som ikke stemte, men hukommelsen er lumsk og dette ensidige fokuset i terapirommet gjorde at jeg til slutt ikke klarte å skille hva som var ekte minner og hva som var tanker som ikke stemte med virkeligheten, forteller hun.

En psykolog er ikke bare en psykolog, og en coach er ikke bare en coach. Uansett hva kunden eller pasienten velger, eller blir henvist til, så må behandleren være kvalifisert og sine egne begrensinger bevisst. I denne personens tilfelle burde psykologen på et mye tidligere tidspunkt sendt pasienten videre til en spesialist.

Det ville vært opplysende å høre hvilke etiske retningslinjer norske psykologer har for å respektere sin egen begrensning for ivaretakelse av pasient?

La “Coach” bli en beskyttet tittel!

Å beskytte coach-tittelen vil utgjøre en kvalitetsgaranti for både bransjen og kundene. Foto: Austin Distel / Unsplash

For noen kan en coach være et bedre valg. Men i likhet med psykologer eller andre terapeuter, er det viktig at coachen er sin rolle bevisst og evner å se sine potensielle begrensinger når de røde flaggene dukker opp.

For hvordan skal en coach – som ikke er utdannet psykolog – skille mellom livets vanlige utfordringer og psykiske lidelser, når mange av symptomene tilsynelatende er like?

Den store enkeltforskjellen mellom en coach og en psykolog er at coachen jobber med en “ikke-klinisk” del av befolkningen, mens psykologer tar for seg kartlegging, forebygging og behandling av mennesker med psykologiske problemer.

I dagens samfunn er det mye snakk om psykiske lidelser som angst og selvmordstanker. Men vi ser også en tendens til at angst har blitt et samlebegrep som rommer også ikke-psykiske lidelser som kjærlighetssorg og vanlig – men tøff – motgang livet byr på for oss alle. Media har også et stort ansvar for å skille mellom psykiske lidelser, sykdom og “livets harde skole”.

Mange tror i dag at de har en psykisk lidelse fordi de har “angst” for alt, mens det de kanskje trenger er hjelp til å styrke selvfølelsen langt mer enn de trenger terapi eller medisiner. Her kan coaching være på sin plass.

Stor forskjell på psykiske lidelser og “livets motgang

De med virkelige psykiske lidelser sliter med langt mer enn bekymringstanker over hverdagen og fremtiden. En coach kan ikke stille en diagnose, men kan oppdage røde flagg og derfor anbefale vedkommende å oppsøke annen hjelp. Her er terapi på sin plass.

Det er forståelig at psykologforeninger rundt om i verden ønsker å beskytte befolkningen mot potensiell skadelig “terapi” – det er alle profesjonelle coacher også enige i.

Men fremfor å forby coaching, må det da være bedre å innføre en streng og entydig bransjestandard for coaching?

Kanskje samfunnet nå er klare for en beskyttet coach-tittel som et neste steg? Fordi det kan supplere til god mental folkehelse?

Forbud er ofte minste motstands vei. Og kanskje har coachingbransjen provosert dørvaktene såpass lenge nå at det er payback-time fra psykologbransjen?

Coaching er ikke terapi

Det er stor forskjell på terapi og coaching. Foto: Nik Shuliahin / Unsplash

En av de vanligste misoppfatningene rundt coaching er at det er terapi i forkledning – eller, enda verre, terapi fra en ulisensiert utøver. I virkeligheten er coaching et eget fag designet for å hjelpe mennesker med å bevege seg fremover, på alle områder i livet.

Men selv om coaching ikke er terapi, kan det mange ganger ha terapeutisk virkning.

Og herunder ligger også en av coachingbransjens utfordringer: under tankesettet om at alle mennesker er kreative, ressurssterke og hele individer kan det bli vanskelig for en coach å se tegnene på psykisk sykdom. Psykisk sykdom krever behandling, ikke coaching.

I innledningen til et lovforslag i 2019, forklarte den brasilianske psykologforening det med at coaching må forbys for å “beskytte befolkningen mot uheldig feilpraksis fra coacher”. Det er i seg selv et godt argument når man ser på dagens nivå på de fleste coacher.

Et forklarende språklig skille

I Sverige har de et språklig skille som er langt mer forklarende. «Sjuk-vård» kan kun hjelpes av autorisert helsepersonell og «Frisk-vård» kan hjelpes av også coacher. Men så sa en psykolog til meg her forleden «men vi er jo litt syke alle sammen litt hele tiden».

For å bygge broer mellom eksisterende og nykommende profesjoner, trenger samfunnet en standard for coaching som klarer å plassere seg i sammenheng med alle sine “eldre naboer”, så vi unngår å bli forvillede ubåtkapteiner under vann. Enten ubåtkapteinene er (uautoriserte) coacher eller (autoriserte) psykologer.

I mellomtiden bygger vi murer, der publikum leser pendelsvingende sammenligninger mellom enten “historier om det verste fra coaching og det beste fra psykologi”. Eller omvendt “det verste av psykologi og det beste av coaching”.

Ny bransjestandard for coaching

Coachingbransjen trenger klare retningslinjer. Foto: Mark Duffel / Unsplash

Standard Norge som står bak kjente industristandarder som ISO har i 2020 så vidt kommet i gang med komitearbeidet med å forsøke å etablere en norsk standard for coaching (SN/K-258). I komiteen deltar alle de store coachforeningene i Norge.

Forrige gang Standard Norge forsøkte å veilede coaching-bransjene til en felles «industri-standard» var i 2010. Etter nær to års frivillig arbeid endte det i grunnstøting og med et media som storkoste seg. Standard Norges oppsummerende, men noe generelle forklaring var «at markedet for coaching er ikke modent for å samles om en standard».

For coachingfaget har mange retninger.

Som et “overlevende komitemedlem” fra forrige Standard Norge-forsøk har Jan Georg Kristiansen forstått at første standardiseringsforsøk strandet både fordi det var flere coachingfag og fordi representantene hadde vansker for å samarbeide. Samarbeid er også et fag.

Ser man coachingfagene i et stort bilde og i historisk perspektiv, har de utviklet seg til de to ytterpunktene Selv-fokusert coaching og Kunde-fokusert coaching. Coaching er vanskelig, om ikke umulig, å beskrive med kun ord. Forskjellene oppdages imidlertid lett ved lytting på opptak, fordi coaching er et praktisk håndtverk. Det må demonstreres.

Så hvor går grensene for samtaleformene innen behandling?

En kursdeltakers erfaring hos psykolog

Illustrasjonsfoto: Yanal Tayyem on Unsplash

Vi har snakket med en som har utdanningsbakgrunn fra Erickson. Vedkommende vil fortelle om sitt møte med en psykolog, og hvordan ting ble verre etter behandling.

– Mitt møte med psykolog ble dessverre ingen positiv opplevelse. Vel vitende om at det finnes mange dyktige psykologer som til enhver tid har sine etiske briller på, og som har hjulpet massevis av mennesker, så ble jeg dessverre i likhet med de tre personene VG+ har intervjuet, en del av den uheldige statsistikken.

Kort oppsummert ble ting vesentlig verre som følge av terapien hos akkurat denne psykologen.

Coaching ble min redning

Min opplevelse av coaching som fag og i sin helhet, er at den ser hele mennesket med alle de ressurser mennesker innehar. Min erfaring med psykolog ble dessverre det motsatte.

Etter avbrutt behandling ble jeg verre. Jeg gikk rett inn i den kjente systemoffer-rollen, som alle Erickson-studenter kjenner til. Heldigvis hadde jeg coachingverktøy i bagasjen, og etter noe tid klarte jeg å stable meg på beina igjen.

Dette er naturlig nok en litt unyansert kortversjon av historien. Men utfallet av denne situasjonen kunne blitt helt annerledes hadde jeg ikke hatt en mental verktøykasse med ressurser.

Jeg sier ikke at coaching er det rette for alle, men for meg var det en stor ressurs. For i etterkant ser jeg at terapi ikke var det rette for meg.

Coaching er kraftfullt, og jeg tror mange kan ha nytte av faget som ren personlig utvikling. For meg var det veldig verdifullt å ha coachingverktøyene i bagasjen da jeg møtte denne utfordringen.

Uten denne bagasjen tror jeg det ville blitt mye tøffere å komme ut av gjørma. Coaching har styrket troen på meg selv og mine ressurser, og ble redningen min i dette tilfellet.

Det kan være vanskelig å se grenser under vann

Foto: Jeremy Bishop / Unsplash

mental trening

Kommenter med Facebook